Organiseringen

Formell arrangør av kongressen var nemlig Institutt for almenmedisin ved UiB alene. Dette var før Norsk selskap for almenmedisin (NSAM) ble stiftet (1983), og det var ikke noe formelt nordisk samarbeidsorgan utover at de første nordiske professorene i allmennmedisin kjente hverandre, og at det var en viss kontakt gjennom andre møter og kongresser.

1981-kongressen krevde mye av instituttet og de ansatte, og utallige timer ble lagt ned i møter og planlegging. Gode profesjonelle samarbeidspartnere var først og fremst Studentsamskipnaden i Bergen (kongressekretariat) og Universitetenes reisebyrå, samt noen firmaer som tok ansvar for ulike oppgaver ved gjennomføringen, eller med finansieringen av oppgaver som teknisk tilrettelegging, trykking, video-opptak og fjernsynsoverføring og porto til masseutsendelser av brev.

Programmet

Kongressens motto var «En bedre primær helsetjeneste», mens to faglige hovedemner var titulert «Organisering av primærhelsetjenesten i dag og i morgen» og «Evaluering av primærlegens arbeid». Det faglige programmet var organisert i plenum- og parallellsesjoner og det var sesjoner for frie foredrag. Det ble laget to programhefter, ett som inneholdt fullstendig program (figur 1) og et som innehold resyméer av de frie foredragene (i dag: abstracts).

Alle faglige sesjoner foregikk i Studentsenteret på Nygårdshøyden. Den offisielle åpning var onsdag kveld den 17. juni, med etterfølgende mottakelse i Grieghallen med Bergen kommune som vert. Professor Humerfelt sto for åpningen (figur 2) foran et fullsatt Auditorium A (figur 3).

Faglig program

De to fulle faglige dagene startet begge med to plenumsforedrag, så var det fire parallelle sesjoner, mens tiden etter lunsj gikk med til frie foredrag (figur 4). Første dagen var det kjente navn som distriktsläkare Göran Sjönell, Sverige, og allmennpraktiker og amanuensis Arne Ivar Østensen, Trondheim, som holdt plenumsforedragene. Deretter ble kongressdeltakerne delt i fire grupper etter forhåndspåmelding, Hver 90 minutters sesjon hadde to-tre innledninger om et tema, før det var diskusjon (figur 5).

Innlederne var stort sett kjente navn fra allmennmedisinen i sine respektive land. Siste dag holdt stadsfysikus i Oslo, Fredrik Mellbye, foredrag om samfunnets krav til primærlegen, et foredrag som senere ble publisert i Tidsskriftet.

Sosialt program

Onsdagen var det kommunal mottakelse i Grieghallen, og torsdag var det teateraften på Den Nationale Scene. Teatret var i sin helhet leid til kongressdeltakerne med ledsagere (485 plasser) for forestillingen «Dødsfellen» av Ira Levin. Etter forestillingen gikk turen til Thalia Selskapslokaler, der var det enkel servering og etterfølgende dans. Fredagen var den store banketten i Håkonshallen, med buekorps, trommevirvler, taler og underholdning (figur 6).

I tilknytning til kongressen ble det også arrangert sightseeing til Akvariet, Troldhaugen (Edvard Griegs hjem) og Fantoft stavkirke. Og som om ikke det var nok: For deltakere som ønsket å se mer av Norge, var det tilbud om to og tre dagers turer med turbuss med guide og overnatting til Voss eller gjennom Hardanger, Lærdal, Borgund stavkirke, over Fillefjell, gjennom Hemsedal og Hallingdal til Oslo.

De aller fleste kongressdeltagere var innkvartert i studentboliger på Fantoft, den gang drevet i feriene som Fantoft Sommerhotell. Mellom hotellet og Studentsentret var det satt opp egne busser. Alle deltakere fikk servert lunsj i Studentsentrets lokaler, der det også var utstillinger fra legemiddelfirmaer og utstyrsleverandører (figur 7).

Et tidsvitne forteller

Kongressen i Bergen fikk stor betydning for allmennmedisinen lokalt og nasjonalt. Bergensmiljøet ble satt på kartet, man gjennomførte en svært vellykket kongress, og mange deltakere dro hjem litt klokere og med en bedre allmennmedisinsk selvfølelse. Gisle Roksund, nå fastlege i Skien og leder i NSAM/NFA i årene 2003–2011, forteller her på oppfordring om sin deltakelse på kongressen i Bergen:

I 1981 var jeg 30 år, distriktslege i Ulvik og Granvin i Hardanger, min første faste jobb. Jeg gikk én til todelt vakt med stadige nye turnuskandidater. Det var en veldig spennende, men ensom jobb. Jeg var helt fersk i faget, men hadde ingen veileder eller utdanningsgruppe å støtte meg til. Så fikk jeg nyss om at det skulle arrangeres en stor, nordisk kongress i allmennmedisin i Bergen. To år tidligere hadde jeg vært på kongressen i København. Det hadde gitt mersmak. Én ting var det faglige påfyllet, en helt annen sak var det kollegiale og sosiale påfyllet og de faglige diskusjonene. Jeg opplevde at det var riktig mange der ute som hadde samme jobb som jeg, som strevde med de samme utfordringene i faget. Mange var solopraktikere som jeg, men det var en voksende interesse for at kolleger burde slå seg sammen i gruppepraksiser. Jeg må innrømme at jeg ikke husker mye av foredragene på kongressen i Bergen i 1981. Men jeg husker diskusjonene på gangen og i pausene. Det var en begeistret og forventningsfull stemning. På kongressen traff jeg en erfaren kollega fra traktene der både min kone og jeg kom fra. Han var distriktslege i Siljan, og her skulle man utvide fra en til to leger. Han argumenterte godt for å være to samarbeidende kolleger, og et år senere flyttet vi til hjemtraktene hvor jeg ble distriktslege i Siljan sammen med Ole Bjørn Herland. Han ble min faglige mentor, og han tok meg to år senere med til stiftelsesmøtet for NSAM i Det Medisinske Selskabs lokaler i Oslo. Dermed var min faglige forankring beseglet.